Jeg meldte meg inn på treningssenter  for kanskje sånn to uker siden. Idag var første gang jeg trente ordentlig. Ikke fordi jeg ikke er motivert, eller har lyst. Fordi det har jeg, jeg har også en treningspartner som er veldig flink og motiverende. Jeg bare trives ikke. Jeg føler meg så liten. Så dum. Jeg føler ikke at jeg hører til der. En trent person er det siste jeg kan definere meg selv som. Jeg har hatet trening siden jeg var liten, og er sikker på at jeg aldri kommer til å elske det. Legen min sa til meg for over fem år siden jeg måtte begynne å trene på grunn av ryggen min, jeg prøvde en liten periode, men jeg klarte bare ikke å bli motivert nok til å fortsette. Jeg bare ga opp. Dette angrer jeg naturligvis på idag. Jeg har ikke store problemer med ryggen min, men jeg vet at den kan bli mye verre etter som årene går, og den ikke blir trent. I tillegg så har jeg begynt å bli veldig misfornøyd med kroppen min. Jeg trives ikke i klær jeg liker aller best. Jeg trives ikke på stranda. Jeg vil bare gjemme meg bort i store klær, men jeg føler ikke at jeg kler det heller.

Det er skikkelig dritt og ikke føle seg vel i sin egen kropp. Det gjør skikkelig vondt, og jeg har en vond følelse inni meg hele tiden jeg er der – men det kommer til å være verdt det. Jeg syns det er flaut, og er redd for hva alle andre tenker om meg. Men hvis jeg ikke gjør noe nå, kommer jeg aldri til å gjøre det. Trening er virkelig min svakeste side. Et skikkelig sårt punkt fordi jeg klarer ikke å se gleden i det.

Jeg er skikkelig stolt over meg selv idag. Jeg trente i underkant av en time og presset meg selv. Jeg kommer til å fortsette med det helt frem til jeg er fornøyd, og at jeg kanskje en dag syns trening er gøy, og at det er noe jeg vil, ikke noe jeg føler at jeg .