Nå begynner det å bli en stund siden sist, og jeg er sååå så lei meg for det. Veldig for min egen del også, fordi jeg har lovet meg selv så mange ganger å bli bedre uten at det har skjedd. Vel, som sist gang har det skjedd litt og jeg har mye å fortelle.

Da jeg valgte å ta påbygningsåret etter læretiden min visste jeg at det kom til å bli tungt, og uvant å sitte på skolebenken igjen etter to år i jobb. Det var ikke bare tungt og uvant – det rett og slett drepte meg. Hadde det ikke vært for den fantastiske klassen min, og alle de gode vennene jeg fikk i den, hadde jeg antageligvis droppet ut etter nyttår. Jeg har aldri vært den smarteste eleven i klassen som gikk ut med 6’ere, men jeg har heller aldri vært en av de dårligste, det var jeg nå. Det drepte ikke bare motivasjonen min, men også selvtilliten min. Jeg følte meg jo rett og slett dum. Jeg fikk både strykkarakter og 2’ere på prøver jeg trodde jeg ihvertfall skulle klare en 3, eller kanskje til og med 4. Fag jeg trodde kom til å bli morsomt og spennende viste seg å være de verste fagene jeg noen gang har vært borti. Visste dere at første og andre verdenskrig IKKE er spennende i det hele tatt? Jeg gledet meg til disse temaene, nå vil jeg ikke høre noe mer om det som skjedde. Historie er historie.

Naturfag viste seg å være min verste fiende, og dette visste jeg jo allerede fra før at kom til å bli vanskelig. Men ikke så vanskelig. Alt klikka for meg når jeg kom opp i eksamen muntlig i dette i tillegg. Jeg gråt to timer i strekk etter jeg fikk meldingen om at jeg hadde blitt trukket opp. Hvor uflaks kunne jeg få, liksom? Jeg gikk ut med en 3’er på eksamen og kunne ikke vært mer lykkelig. En treer hadde jeg vanligvis ikke vært fornøyd med, men den 3’ern var en 6’er for meg.

Jeg fullførte skolen, og fikk vitnemålet. Ingen fag som må taes opp, ingen 1-ere på karakterkortet. (jeg skulle ønske jeg kunne si det samme om 2’ere..). Jeg er fornøyd. Jeg fullførte. Jeg KLARTE det. Det var et øyeblikk eller to jeg trodde jeg aldri i verden skulle klare dette. Fordi så jævlig var det, og så mye drepte det hele meg og alt jeg hadde igjen av motivasjon og lærelyst.

Planen var å begynne på høgskole med en gang, men etter mye tenking og snakk med andre bestemte jeg meg for å ta et friår fra skole og læring. Jeg har ikke kapasitet til  ta til meg mer pensum fra lærebøker akkurat nå. Jeg trenger litt pusterom. Det ene påbygningsåret føltes ut som tre.

Nå har jeg friår fra skole, jeg jobber selvfølgelig – så jeg har jo ikke helt fri. Jeg kjenner uansett allerede nå at dette valget var helt riktig for meg. Når sommerferien sluttet for vennene mine, og flere jeg kjente begynte på skolen igjen skjønte jeg ikke hvor tiden hadde blitt av. Jeg hadde absolutt ikke vært klar for å sette meg på skolebenken igjen etter så kort tid. Jeg har jo absolutt ikke dårlig tid heller og jeg føler ikke  at jeg kaster bort et år ved å ta meg en pause, og som en tidligere kollega av meg sa: «jeg er 46 år, og vet fremdeles ikke hva jeg skal bli..» 

Allerede neste uke skal jeg nyte friheten av å styre litt selv, og jeg skal ut å reise litt. Det er bare fire dager, men jeg gleder meg helt sinnssykt. Bare å komme seg litt vekk, liksom. Jeg trenger det skikkelig nå. Og uten all bekymring om skole, prøver, eksamen og diverse har jeg også tid til å skrive litt. Det fant jeg ut istad, fader – hvorfor gjorde jeg ikke det med en gang? Jeg skal prøve.